Surrehode på tur!

Jeg er et surrehode!

Skandiabanken har vel sendt meg nytt visakort omtrent fjorten ganger etter fuktige kvelder på byen. Jeg mister husnøkler, bilnøkler, førerkort, vesker og det meste annet stadig vekk. Det er derfor kanskje ikke så rart at Mamma er bekymret når jeg reiser rundt på tur med ryggsekken min. Hun ligger våken om nettene og funderer på hvordan den mellomste datteren egentlig klarer seg der ute i den store, skumle Verden. Og hvordan det går kan jo illustreres med erfaringer fra den firemåneders turen i Latin-Amerika.

Alt startet så greit på Jamaica. Det eneste som ikke ble med videre var et håndkle jeg la igjen med vilje fordi det aldri ville tørke og derfor luktet noe helt forferdelig. Men så skulle vi fly til Mexico.  På grunn av en masse styr da vi ikke var velkommen på mellomlanding i Miami fordi jeg hadde surret og ikke skaffet meg elektronisk pass, gikk flyturen om Havanna i stedet.  Og maken til utrivelig flyplass skal du lete lenge etter! Vi ble ”hjulpet” av tungt bevæpnete, morske sikkerhetsvakter som nektet oss å ta ansvar for bagasjen vår selv.  Så da gikk det som det måtte gå og ved bagasjebåndet i Cancun kom det ingen sekk med navnet mitt på. Tre dager senere fikk jeg den i hvert fall, men innholdet hadde blitt sterkt redusert. At Cubanere ikke får importert amerikanske varer er jo kjent, så jeg kan forstå at de tok ladere, adaptere, lommekniv og batterier.  Tydeligvis hadde de strenge vaktene kjærester som ikke var særlig kresne, så de ble nok glad for brukt mascara, neglelakk, jallasmykker og et par sommerkjoler den kvelden. Det jeg synes er litt mer latterlig er at de tok brillene mine med styrke -5,25 og 4,75 og dessuten Imodium OG dopapirrullen. Det eneste jeg kan trøste meg med er at de trodde de hvite pillene var noe slags dop og at de og kjærestene deres sitter der med forstoppelse den dag i dag.

Nå fikk jeg jo også kjøpt meg en del nytt underveis nedover via Belize, Guatemala, Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Peru og Bolivia, men samtidig krevde turen at jeg pakket opp og pakket ned innholdet i sekken utallige ganger. Og hva skjer da? Jo selvfølgelig forsvinner det en liten ting hver gang.

Den aller siste dagen av reisen lå jeg på Ipanema beach  i Rio mysende med sola i øynene. Jeg svettet i førti graders varme og tenkte på at jeg slett ikke ville reise hjem. Rundt meg var det damer i ørsmå bikinitruser og menn i speedo som så ganske så flotte og veltrente ut. Riktignok stod de fleste mennene og flørtet eller klinte med andre menn, så jeg skjønte at planleggingen hadde skjært seg litt igjen. Vi lå på den delen av stranden der det ikke er så lett å sjekke opp menn dersom du er kvinne for å si det sånn. Uansett måtte vi tilbake til hostellet og pakke ned sekken for aller siste gang. Nå oppdaget jeg virkelig hvor mye ting som hadde forsvunnet. I-poden min ble liggende igjen på sovesalen i San Juan del Sur og en del undertøy og noen kjoler henger nok fortsatt til tørk i Tulum. En fleesegenser og en bok ble liggende igjen på bussen ved grenseovergangen til Bolivia og joggeskoene mine ble igjen i sammen med alle krabbene i Livingston. En kan egentlig se for et belte av mine ting som ligger langs hele reiseruta, en genser her og en sokk der.  En ekstremt dyktig sporhund kunne nok luktet seg frem til nøyaktig hvor jeg hadde vært i løpet av turen...

Heldigvis hadde jeg fortsatt passet mitt og meg selv og kom derfor helskinnet til Gardemoen tretti timer senere. Og da kunne jeg fortelle Mamma at alt hadde gått bra og joda, jeg har såklart passet godt på meg selv og tingene mine!

(c) Bobleliv reiseblogg.

Jeg var på denne reisen i 2009/2010.