10. mar. 2011

Urosøyene.


Lake Titicaca ligger på grensen mellom Peru og Bolivia og er verdens høyestliggende, farbare innsjø. Vi tok en båt fra den lille byen Puno og ut på sjøen for å besøke menneskene som har bosatt seg der ute på små øyer laget av sivstrå. Urosøyene er en fellesbetegnelse for rundt 50 av disse små sivøyene. Vi ble fortalt at disse øyene ble bygget for at folk ville slippe unna krigerske fiender, som for eksempel inkaene. I dag bor det fortsatt noen hundre mennesker ute på disse øyene. Da har dannet sine egne samfunn med eget språk, skole, restauranter, sykehus og kirke og all trafikk foregår naturlig nok med båt. Jeg vil tro at de fleste i dag lever av å ta i mot turister på øyene, vise de rundt og selge håndarbeid og souvernirer.

Nå vi ankom en av Urosøyene fikk vi forklart og vist hvordan øyene er laget ved å legge bunter av siv i kryss til et omtrent to meters tykt lag. Det var øyas president i egen person som viste oss dette. Hver familie bor i en liten stråhytte og de var ivrige på å vise frem hjemmene sine til oss. I tilegg sang de sanger og fortalte historier. Blant annet fikk vi beskrevet deres løsning dersom det oppstår uvennskap mellom to eller flere på en øy; da sager de bare øya i to og flyter hver for seg. En morsom historie, men om den er sann eller ikke vet ikke jeg.

Når vi fortalte at vi var norske fikk vi også fortalt at det var her i området Thor Heyerdahl fikk inspirasjon til hvordan han skulle bygge sine kjente båter. Befolkingen på Uros sitt ord for båt er ihvertfall Kon-Tiki. Og vi fikk også bli med på en av Kon-Tikiene for en prøvetur.

Hele opplevelsen på Urosøyen ga meg allikevel en litt kvalmende følelse av å være en konstruert, turistfelle. Men når jeg svelget unna den følelsen og forestilte meg det autentiske grunnlaget, uten engelskspeåklige guider og souvernirsalg var det riktig så interessant opplevelse. Dette er ihvertfall mennesker som lever ganske så annerledes. Flytende på en selvlaget øy av sivbunter...

(c) Bobleliv reiseblogg.
Jeg besøkte Peru i Januar 2010.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar