26. jan. 2012

På skinner fra Moskva til Beijing.




DUDUNK-DUDUNK!---DUDUNK-DUUNK!
Dette er lyden og rytmen som følger meg konstant ombord i toget. I den firesengs kupeen, i restaurantvogna, i korridorene, i gangen mellom vognene og på do. Kanskje spesielt på do. Hver gang jeg spyler ned, ser jeg nemlig jernbanesporet med stein og riller under meg. Og da høres lyden enda bedre. Dudunk-dudunk. 

Det er noe spesielt med å reise på deler av verdens lengst togstrekning. Den transsibirske ruta går fra Moskva og helt til Vladivostok. 9289 km. Jeg valgt den andre ruta, som skiller lag i Ulan-Ude og reiser om Mongolia. Jeg har ikke funnet noe tall på hvor lang denne ruta er. Men den er lang nok. Tro meg!

Vi reiste gjennom Russland, helt til Irkutsk i en jafs. Bare denne første etappen tok fire døgn! 
Så hva gjør en på et tog i nittiseks timer? Jeg skal være ærlig og innrømme at det blir kjedelig innimellom. Det meste av tiden ble brukt til å lese bøker eller stirre ut av vinduet. Og det Sibirske landskapet som flyter forbi er spennende i sånn omtrent ti minutter. Deretter er det ganske ensformig.

 Men det er en del ting som skiller toget fra Nsb sine lokalruter. Blant annet restaurantvogn. Der kan du kjøpe ganske så stusselig og overpriset mat om du vil. Eller så kan du kjøpe en øl og skravle med andre reisende. Lonely Planet annonserer sine Transmongolske togreiser som "The Vodkatrain". Og det er jo ikke så rart. Vodka er omtrent det billigste du får kjøpt i Russland, og selges på alle stasjoner hvor toget stopper. Av denne og andre årsaker, kan bli ganske så livlig i kupeene og korridorene utover kvelden.

Til å passe på hver vogn er det ansatt en egen dame. Vi kalte "vår" for Mormorska, da hun var ganske streng (morsk) av seg. Hun kom stadig vekk med en formanende pekefinger, eller  utbrøt "Niet!" med streng stemme når hun syntes det gikk for langt. 

Etter noen dagers opphold i Irkutsk, gikk vi på et nytt tog videre til Ulan Bator. Her var det nye gardinfarger og en ny "mormorska", men ellers var det meste det samme. Vi kokte nudler, drakk vodka og kikket ut av vinduet. Denne etappen tok "bare" to døgn. Det gikk faktisk veldig fort.

Her krysset vi en landegrense for første gang, og dette tok jammen tid! Toget stoppet først på russisk side, der alle passasjerene måtte ut og bli stående og vente i timevis uten noe egentlig poeng med dette. En toll- og passkontroll kunne jo ha foregått på toget? Etter at alle igjen kom ombord og toget rullet noen hundre meter over grensen, ble det samme gjentatt på mongolsk side. Et merkelig og tungvint system, men for all del!

Og apropos tungvint system. Under den siste grenseovergangen til Kina, måtte alle togvognene heises opp i luften for å endre hjulstellet. Mongolske og russiske tog bruker nemlig litt bredere sporvidde enn resten av verden. Her fikk vi sitte inne i vognen vår mens dette foregikk. Men snart var vi inne i Kina, og etappen videre til Beijing gikk unna på en dag.  Det var så vidt vi rakk å spise opp alle nudlene og drikke all kakaoen vi hadde med oss. 

Med dette var mitt transmongolske eventyr over, og et nytt kunne begynne.





PS: Se flere bilder fra opplevelsen HER.

(c) Bobleliv Reiseblogg.
Jeg tok den transmongolske jernbanen i Juli 2011.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar